Hovedside  |   Fagartikler   |   Søk i egen sak   |   Nemndsuttalelser   |   Send klage til FinKN 


FinKN
Styret
Ansatte
Avtale - vedtekter - saksbehandlingsregler
 


Nemndene
Skade
Eierskifte
Person
Bank
 


Publikasjoner


Bransjenorm forsikring


Ledige stillinger




FIN-NET
 


 
  
     
Bank
 
 

Finansklagenemnda Bank - Uttalelse nr 2011-420 - SpareBank 1 SMN - 21.09.2011 - Utlån

Spillavhengighet som grunnlag for frarådningsplikt, fil § 47.

Klager fikk innvilget flere mindre kreditter og refinansieringer, blant annet av et kommunalt lån, over en periode på halvannet år. Samlet lånebeløp var da på kr 530.000,-. Klager hevdet at banken burde ha forstått at hun led av spillavhengighet og derfor frarådet henne låneopptakene. Hun bor på et lite sted hvor forholdene er gjennomsiktige. Hun hadde også ved flere anledninger oppsøkt banken for å veksle til seg 20-kronersruller. Nemnda hadde ikke tilstrekkelig grunnlag for å si at banken kjente til avhengigheten. Innvilget beløp var ellers ikke så stort at banken ble ansett å ha en frarådningsplikt ut fra klagers økonomiske situasjon for øvrig.

Finansklagenemnda Banks uttalelse nr 2011-420 av 21.09.2011

I. Saksfremstilling

Tvisten dreier seg om hvorvidt banken skulle ha frarådet klager å ta opp lån i perioden 2005-2006 og om klagers ansvar eventuelt skal lempes. Klager anfører at frarådning skulle ha vært gitt, fordi hun på angjeldende tidspunkt led av spillavhengighet. 

Den 15. februar 2005 tok klager opp lån pålydende kr. 115.000 i banken. Til sikkerhet for lånet ble det gitt pant i adkomstdokumentene til klagers borettslagsleilighet. Av kredittrapporten går det frem at lånet gikk til innfrielse av tidligere gjeld på kr. 57.750, hvilket innebærer at klager fikk tilført ny kapital på kr. 57.750. I mai 2006 var klagers engasjement i banken på kr. 98.821, og klager ba om ytterligere lån på kr. 35.000 til dekning av diverse utgifter. Lånet ble innvilget slik at klagers totale engasjement da var på kr. 133.593. Det ble gitt pant i tidligere nevnte adkomstdokumenter. I oktober 2006 fikk klager innvilget en økning i lånet  til kr. 530.000. Formålet med økningen var innfrielse av kommunalt startlån pålydende kr. 310.000 og innfrielse av klagers totale engasjement i banken som da var på kr. 151.114. Klager fikk dermed tilført ny kapital på kr. 68.886. Det ble gitt pant i tidligere nevnte adkomstdokumenter.

Klager har anført at banken på grunn av klagers spillavhengighet skulle ha frarådet henne låneopptak. Klager viser til at hun i perioden lånene ble innvilget, gikk på medisinen Xanor. Klager anfører at medisinen gjorde henne rastløs og urolig. Klager hevder at medisinen medførte at hun forandret personlighet slik at hun begynte å spille på automater, og da automatspill ble forbudt, at hun begynte å spille om penger online. Klager skal til stadighet ha vært innom banken for å veksle sedler til 20-kronersruller. Klager bor på et lite sted, og klager anfører at det var lett for banken å observere en såpass vesentlig forandring i hennes forbruksmønster. Klager hevder at hennes kundebehandler i banken var godt kjent med at hun hadde alvorlige problemer med spill, men at saksbehandleren likevel ikke ga klager noen skriftlig frarådning. Klager anfører at banken burde ha forstått at hun led av alvorlig spillavhengighet, fordi hennes konto viste at hun til stadighet tok ut tusenlapper på kvelden og at hun var innom banken tre ganger på halvannet år for å få mer i lån. Klager krever at hennes ansvar lempes helt eller delvis.

Banken har anført at bankens rådgivning var i tråd med god bankskikk. Banken avviser de krav som er fremsatt. Videre hevder banken at Finansavtaleloven er endret og at nemnda ved sin vurdering må ta utgangspunkt i dagjeldende bestemmelse. Banken anfører at det ikke forelå økonomiske forhold som tilsa at banken skulle fraråde låneopptak. Bankens kredittvurdering viste at klager tilhørte laveste risikoklasse med en sannsynlighet for mislighold på 1,1 %.  Banken anfører at det heller ikke forelå andre forhold som skulle tilsi at banken skulle ha frarådet låneopptak. Banken anfører at banken ikke hadde noen indikasjoner på at klager led av spillavhengighet. Banken viser til at klager hadde et normalt kundemønster. Bankens saksbehandler husker at hun fikk vite om klagers spillavhengighet og at klager var henvist til behandling for denne avhengigheten. Saksbehandleren kan imidlertid ikke huske når hun fikk vite dette. Banken har i den sammenheng vist til at klager ble henvist til behandling 23. oktober 2008, hvilket betyr at saksbehandleren fikk kunnskap om klagers spillavhengighet lenge etter at klager hadde fått innvilget det siste lånet. Banken hevder dessuten at lemping uansett ikke ville være rimelig.

Klager krever at hennes ansvar lempes helt eller delvis.

II. Finansklagenemnda Banks begrunnelse

Tvisten gjelder spørsmålet om hvorvidt banken skulle ha frarådet klager låneopptak i februar 2005, mai 2006 og oktober 2006 på grunnlag av klagers spillavhengighet. Lånet var i oktober 2006 øket til kr 530.000.

Det første omtvistede lånet, stort kr 115.000 ble opptatt i februar 2005. Da hadde klager allerede et lån på kr. 57.750 i banken som ble innfridd. Nemnda legger til grunn at tidligere foretatte låneopptak ikke er påklaget. Videre er det på det rene at kr. 310.000 av låneopptakene gikk til innfrielse av kommunalt startlån og altså var en refinansiering av tidligere gjeld. Banken hadde således ingen frarådningsplikt grunnet spillavhengighet for denne delen av lånet, jfr. BKN-2010-015.

Etter finansavtaleloven § 47, 1. ledd, skal en långiver som må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakers side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skriftlig underrette låntakeren om dette.

Bankens kredittrapporter viser at klager hadde økonomisk evne til å betjene lånene hun opptok. Klager har heller ikke anført at hennes økonomi tilsa frarådning fra bankens side. Spørsmålet blir etter dette om klagers spillavhengighet utgjør slike “andre forhold” at banken hadde frarådningsplikt.

Klagers anførsler bygger til dels på det hun muntlig har informert banken om. Med Finansklagenemnda Banks skriftlige saksbehandlingsform kan det være vanskelig å bringe på det rene hva som faktisk er uttalt i samtaler mellom partene. Nemnda må derfor ved sin rettslige vurdering av saken ta utgangspunkt i det som foreligger av skriftlige dokumenter.

Klager har hevdet at banken ut fra bevegelsene på hennes konto og det forhold at klager flere ganger var innom banken for å veksle til seg 20-kronersruller, burde ha skjønt at hun led av spillavhengighet og derfor frarådet låneopptak. Nemnda er ikke enig i dette. Slik saken er opplyst, er det etter nemndas vurdering ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at banken kjente til klagers spillavhengighet. Det var videre tale om forholdsvis beskjedne lånebeløp, som i seg selv ikke tilsa at banken burde være spesielt aktpågivende.

På denne bakgrunn kan klagen ikke føre frem.

Uttalelsen er enstemmig.

III. Finansklagenemnda Banks konklusjon

Klager gis ikke medhold.


Tidligere publiserte uttalelser:

Investeringsrådgivning

Finansklagenemnda   
Postboks 53, Skøyen
0212 Oslo

Besøksadresse:
Drammensveien 145A
Tlf: 23 13 19 60
Faks: 23 13 19 70
Åpningstid kl 08.30-15.30
Org.nr 971 437 022